Daniel 6 måneder! *Fødselshistorie*

Idag er Daniel 6 måneder! Kan virkelig ikke tro at tida har flydd avgårde SÅ fort! Det er et halvt år siden Richard og jeg lå på sykehuset og beundret lille Daniel, og prøvde å innse at vi var blitt foreldre til det lille nurket... Richard noterte masse fint under fødselen, og ut ifra det (og det jeg husket selv) skrev jeg en laaang fødselshistorie en måneds tid etter fødselen. Den legger jeg ut her nå, men først noen bilder av nurket på halvtårsdagen sin! Han har feiret med ei stor skål fruktmos! :-D

 

Jeg skal SITTE i vippestolen, mamma! ;)

Fineste Danielgutten i hele verden!!!

Våre søte små som vi e så veeeeldig glad i!

Så til en fantastisk fødselshistorie som jeg bare har gode minner fra:)

Det hele startet vel med at jeg var på min tredje og siste akupunkturtime hos jordmor mandag 10. august. Da var jeg 2 dager på overtid, og hadde vel egentlig ikke noe stor tro på at akupunkturen skulle hjelpe, men hva annet hadde jeg og gjøre..? Og jeg betalte ingenting; den snille jordmora mi tilbudte meg akupunktur gratis. Jeg lå med nåler i ca 30 minutt, før vi tok en prat sammen. Jeg nevnte at jeg syns lille gutt i magen hadde vært litt rolig i helgen, men at jeg tenkte at dette var naturlig med tanke på at det sikkert var trangt der inne. Jordmora mi insisterte umiddelbart på at jeg skulle ta en tur ned på sykehuset for å sjekke at alt var bra. Jeg mente det var unødvendig, men hun ringte ned til St.Olavs før hun skrev ut en henvisning til meg.

Jeg ringte Richard for å høre om han ville være med, men han satt på jobb og kunne ikke komme ifra så jeg kjørte ned til sykehuset selv. Der lå jeg med ctg først i 30 min før jeg fikk litt saft og drikke (ingen bevegelse fra lille gutt) og lå så en halvtime til. Da våknet han og de sa det var normalt liv fra han. En lege kom og tok UL for å sjekke mengde fostervann som også var bra. Jeg var nysgjerrig på om det hadde skjedd noe siden sist nedentil (var en måned siden legen min sa jeg hadde 2 cm åpning), men torde egentlig ikke spørre.. Men jeg var utrolig heldig med den legen jeg traff på, så før jeg rakk å ”manne meg opp”, spurte hun uoppfordret om jeg ville at hun skulle tøye og strekke litt i meg nedentil!! Tror aldri jeg har svart JAA, så kjapt noen gang….var ganske klar for å få i gang denne fødselen! Hun satte i gang og sa det var godt tøyelig, så ble det plutselig SYKT VONDT!!!! Åh, herregud, så vondt det var!!! Det var vel omtrent da jeg bestemte meg for at lillegutt egentlig bare kunne holde seg inne i magen en stund til…jeg fikk det litt mindre travelt med å få i gang denne fødselen…

Kjente litt sammentrekninger resten av dagen, men tenkte at det har jeg kjent nesten daglig i en måned nå, så torde ikke håpe på noe… Klokka 06:00 neste morgen (tirsdag 11.aug), gikk slimproppen da jeg var på en av mine utallige tisseturer…Kjente jeg ble skikkelig nervøs, men smilte også for nå var det plutselig enda et tegn på fødsel! Hadde fortsatt strippinga til legen friskt i minne, så det var litt skummelt også…men gutten skulle jo ut, så jeg var mest spent!:) Hele dagen hadde jeg uregelmessige rier, og ble utover dagen ganske sikker på at det var i gang. Fikk selvfølgelig besøk av mormor & mosse med ei venninne på kvelden!! Mamma kom også en tur. Jeg fikk kortet ned besøkene ganske kjapt, uten å avsløre at det var ting på gangJ Ganske stolt da altså!

Klokka 22 var det ca. 5-6 minutter mellom riene. Richard og jeg hadde brukt siste tida av graviditeten på å sitte i den deilig avkjølte kjelleren vår å se ”The Wire” på dvd, og nå var vi på siste sesongen – den skulle sees ferdig – så var vi klar for å ta imot gutten vår;) Det var i hvert fall det vi hadde fleipet med den siste tida på overtid;)

Klokka 23 var det 5 minutt mellom riene, og jeg travet fram og tilbake i kjellerstua, pustet meg gjennom riene og fikk vel ikke med meg så mye av slutten på The Wire…men vi så ferdig siste episode før Richard ringte sykehusetJ

Telefonsamtalen Richard hadde med sykehuset var ganske så søt for han var noe preget av stundens alvor. Han ble tydeligvis spurt om hvor vi bodde (for å avgjøre om vi hørte til Føde Øst eller Vest), og da husket han ikke hvor vi bodde!! Jeg hørte han nølte litt før han stotret: Trondheim!! Så ropte han til meg og spurte hva adressen var – vi flyttet inn en liten måned tidligere… Så overhørte jeg min kjære i telefonen si: ”Blodproppen gikk i dag tidlig!” Da hadde jeg plutselig latterkrampe og en ri samtidig…spesiell opplevelseJ Jeg går utifra at de på sykehuset skjønte at han mente slimproppen…

Klokka 23:30 pakket vi i bilen og kjørte mot St.Olavs med en liten stopp på bensinstasjon for å kjøpe mat og drikke til natta. Jeg var utrolig spent på om vi kom til å bli sendt hjem igjen – hadde INGEN lyst til det! Jeg var klar!!! Vi ankom føden kl 24:00, og fikk fødestue med én gang. Kl 00:10 sjekket jordmor meg til å ha 3 cm åpning og avflatet livmortapp. Hun kjente hodet på gutten vår også. Hun ville ikke si at jeg var i fødsel enda, for det var litt liten åpning til det…men vi fikk bli!:) Da ba jeg umiddelbart om klyx (klyster?) for det var vel det eneste jeg hadde bestemt meg for på forhånd. Fikk det kl 00:20, og det funket rimelig kjapt!!

Richard har også så koselig notert at kl 00:30 fikk jeg på meg ei artig nettingtruse og bleie… og så noterte han at jeg hadde veldig vonde rier…dette ble vi vel enige om at vi sikkert kom til å le av senere på natta… Vi lo riktignok ikke av det seinere på natta, men har fnyst litt av det i ettertid…;)

Kl 01:35 ble jeg undersøkt igjen, og hadde da 4 cm åpning. Da smilte jordmor til meg og sa: ”Vi er i gang! Det blir fødsel!!” J Jeg begynte da å få det ganske vondt og fikk sitte i badekar. Richard tappet i vann til meg, og jeg kavet meg oppi – deilig stort badekar!! Det hjalp litt, og jeg husker at jeg pustet meg fokusert gjennom riene og tenkte: ”Dette fikser jeg!!!” Så plutselig kjentes en eksplosjon nedentil!! Jeg trodde ærlig talt det sa ”PANG!!!” Men Richard har i ettertid sagt at han ikke hørte noe, så det var nok bare innbildning…. Jeg ble litt redd før jeg kjente vannet strømme og skjønte hva det var. Det var altså vannet som gikk kl 01:47. DA kom panikken over meg!!! Herregud, så vondt det plutselig ble!!! Jeg som hadde pustet meg så fint gjennom riene, begynte å hyle/rope/ule – kall det hva du vil, og jeg tviholdt i Richard som prøvde å ringe på jordmor… Så ble jeg redd meg selv – lydene som kom ut av meg var skikkelig ekle, så jeg tvang meg selv til å holde kjeft og puste. Det føltes litt bedre, men jeg vet ikke om badekaret hjalp så mye etter dette… Jeg satt i badet en liten stund til, men så ga jeg opp – altfor vondt og det verste var at det var ingen pause mellom riene!!

Jordmor sjekket meg igjen kl 02:15, og jeg hadde da 6 cm åpning. Husker jeg ble glad for at det var såpass framgang hele tiden i hvert fall, selv om jeg ikke var like høy i hatten som før vannet gikk… Jeg spurte om epidural, men jordmor mente jeg klarte meg så fint så hun spurte om jeg ikke ville prøve lystgass først. JA, gi meg lystgass! Anything!!

Lystgassen syns jeg funket dårlig. Jeg ble bare ekkelt svimmel, og slapp den på toppen av hver ri for jeg følte meg bare ruset av den, og klarte ikke konsentrere meg. Jordmor sjekket meg nok en gang kl 02:45, men da var det fortsatt 6 cm åpning. Da ba jeg igjen om epidural, og hun bestilte den. Sjekket meg igjen kl 03:10 og da hadde jeg 7 cm åpning og legen kom inn døra. Han ville ikke gi meg epidural siden jeg var kommet så langt, men den snille, gode jordmora mi skrøyt av meg og sa jeg hadde vært så flink, så hun syns jeg kunne få epidural for å få slappet av litt før pressriene. Legen gikk med på dette og kl 03:25 var epiduralen inne. Kan IKKE huske om jeg syns det var vondt å sette epiduralen…Jeg syns fortsatt riene var sykt vonde på toppene, men jeg fikk i hvert fall pause imellom riene nå. Dessverre virket den ikke på venstre side, så jeg hadde konstant veldig vondt i venstre fot/lyske (av alle ting!!!) og korsrygg. På denne tiden skalv jeg ukontrollert, hadde ingen kontroll over kroppen min…

Kl. 04:15 hadde jeg 8 cm åpning.

Kl. 04:35 gikk jeg på do for å tømme blæra, og rett etterpå begynte det å presse veldig ned og bak. Her har min søte Richard notert: ”Det lysner ute” :) Kl 04:50 fikk jeg pressrier. Jordmor ble ringt på, og sjekket meg kl 05.00 og da hadde jeg full åpning!! Wow, tenkte jeg!! Nå er det snart over, og jeg skal få møte min lille Daniel!! Hadde lest litt om pudental blokkade (underlivsbedøvelse), og hadde bedt om dette tidligere. Og det kunne jeg få nå når jeg hadde full åpning. (Tok litt av på bedøvelse etter hvert kan du si!!:) Denne ble satt kl 05:10 og var ganske så ubehagelig iom at epiduralen bare virket på den ene siden, men jeg regner med det var verdt det ;)

Det dumme med at jeg fikk så mye bedøvelse mot slutten var at nå forsvant pressriene…jeg hadde sykt vondt i den dumme, idiotiske venstre foten, men ellers var det helt dødt. Jordmor bestemte at jeg kunne ta en pause, og se om det tok seg opp igjen. Gutten i magen hadde det bra, så det var ikke noe stress. Jeg prøvde og presse litt selv når jeg kjente at det ble ekstra vondt i foten (regnet med at det var rietoppen), men det svimlet bare for meg og jeg fant ingen styrke… På dette tidspunkt hadde jeg mest lyst å gi opp, og begynte å fantasere (!) om keisersnitt… Men Richard var super med kalde kluter og skrøyt veldig av meg hele tida, og det var vel ikke akkurat som om jeg kunne velge keisersnitt heller…

Kl 07:30 lå jeg på rygg og spydde full en papp-beholder som Richard holdte opp for meg… Dette pga at den idiotiske foten gjorde såå vondt!! Helt sprøtt at det jeg i ettertid husker som vondest i fødselen var den foten...  Nå var det snart slutt på vakten til min kjære jordmor, og jeg ble så lei meg! Ville så gjerne at hun skulle ta imot gutten vår! Hun slo av epiduralen og satte meg på drypp, nå skulle gutten ut! Det kom inn noen flere (husker ikke hvor mange), og de fortalte meg når jeg skulle presse.

Kl 07:45 var det jordmorskifte og inn kom den nydeligste blonde, svenske jenta i midten av 20 årene!!! Seriøst!?!?! Men jeg hadde ikke tid til å tenke så mye på det, og hun var veldig flink, så jeg glemte dette ganske fort :) Det var sykt tungt og jeg presset alt jeg kunne, men lillegutt ville ikke ut…Han sto så langt ute at jeg fikk ta på hodet hans, men jeg fikk ikke presset han ut!!!! Utrolig frustrerende!! Nå var det kommet en lege inn i rommet også som gjorde klart sugekopp. Jeg fikk litt panikk for å bli klippet, men de sa han sto så langt ute at de fikk på sugekoppen uten å klippe. Jeg prøvde å presse ett par ganger til, da sto de 4 stykker pluss Richard der og presset imot føttene mine og hjalp til med alt de kunne. Jeg hadde ikke sjans, han rikket seg ikke, og tilslutt satt de på sugekoppen, og på to rier var han ute. Jeg husker den ene barnepleieren som sto der så meg i øynene etter ei ri med sugekopp og sa: ” På neste ri så kommer gutten din!” Jeg stirret henne i øynene gjennom neste ri med desperasjon i blikket, og jammen fikk hun rett!! På neste ri, kl 08:23 var Daniel ute!! J Han var veldig blå, syns jeg, og uten å si noe klippet de navlestrengen og gikk bort med han. Jeg rakk akkurat å bli redd før jeg hørte det herligste sinte skriket noensinne!! J Jeg så på Richard som var rørt til tårer, og ble enda mer glad i hanJ Og så tenkte jeg at det var synd han ikke fikk klippet navlestrengen til sønnen sin…men så kom de med gutten vår og la den på brystet mitt J Jeg var så sliten og glad!!! Richard fikk klippe navlestrengen nå, de hadde klipt den langt ute, og Daniel tisset på magen til mamma’n sin mens han illsint leita etter brystet :)

Jeg tror det gikk bare 15 minutt etter fødselen før jeg sa til Richard: ”Neste gang skal jeg ikke ha så mye bedøvelse…han kunne jo vært ute mye før!” Så det er helt sant det de sier…man glemmer smerten veldig fort når man får gullet sitt i armene!! <3